Denne artikkelen representerer et sammendrag av rapporter fra to av forskningsprosjektene de senere år ved NKI innen området "nye" medier i fjernundervisning.
De to rapportene er:
The Telephone as a Medium for Instruction and Guidance in Distance Education (Rekkedal 1989).
Telefax som medium for toveis kommunikasjon i individuell fjernundervisning (Rekkedal 1992).
Litterturlisten i tilknytning til denne artikkelen inneholder de mest aktuelle referansene knyttet til de respektive medier fra begge rapportene, selv om ikke alle er vist til direkte i dette sammendraget.
Fra 1985 har NKIs forskning på fjernundervisningsfeltet forandret tyngdepunkt fra problemstillinger knyttet til trykt materiell og skriftlig toveis kommunikasjon formidlet gjennom postverket til utprøving av ny teknologi. Forsøkene med ny teknologi har til dels vært feltundersøkelser med praktisk-pedagogisk vurdering av nye medier, til dels utvikling av teori og forsøk, og til dels eksperimenter med sammenlikning av ulike teknologier. Forsøkene startet med Norsk forbund for Fjernundervisnings (NFF) "Medie- og teknologiprosjekt" (Blom et al. 1988), og er senere fulgt opp i ulike prosjekter, enkelte i samarbeid med NKS i regi av SEFU og med Teledirektoratets forskningsavdeling. For NKIs vedkommende har de ulike prosjektene dreid seg om forsøk med sattellitt- og kabelfjernsyn, videokonferanser (Holden 1992), datamaskinbasert kommunikasjon (Paulsen 1989a, 1989b, Paulsen & Rekkedal 1990a, 1990b), elektroniske tavler ("telewriterteknologi")(Rekkedal & Vigander 1990), telefon (Rekkedal 1989) og telefax (Rekkedal 1992).
I denne sammenheng representerer telefon og telefax enkle og billige medier. Nettopp derfor har forsøkene kanskje fått mindre oppmerksomhet enn de andre teknologiforsøkene ved NKI. På den annen side tyder forsøkene på at i vår pedagogiske sammenheng kan disse mediene kanskje ha vel så stor praktisk/pedagogisk verdi - i alle fall på kort og mellomlang sikt. Telefonen er allment tilgjengelig, billig og har lav brukerterskel. Telefax synes også å representere en teknologi som har fått rask utbredelse, kanskje nettopp pga sin enkelthet - og nytteverdi.
Ved NKI ble telefonundervisning systematisk benyttet i forbindelse med prosjektet "Personlig lærer/rådgiver i brevundervisningen" (Rekkedal 1975). I denne undersøkelsen var telefonundervisning og oppfølging av brevskolelevene delelementer i en metodeundersøkelse med flere elementer. Vi hadde derfor ikke full kontroll over hvilken effekt som kunne tilskrives telefonundervisning som delelement i undersøkelsen. Likevel hadde vi inntrykk av at selve anvendelsen av telefon som medium i individuell fjernundervisning hadde stor positiv betydning. Vi ønsket derfor å gå videre i forsøk med telefonundervisning, også med bakgrunn i en litteraturgjennomgang av andre arbeider knyttet til telefonundervisning.
Ifølge tilgjengelige kilder har telefonen blitt systematisk benyttet i fjernundervisning i alle fall siden før 1940 (se f. eks. Moore 1981, Thompson 1984). Eksempler fra forskningslitteraturen inneholder bl. a. et tidlige forsøk ved Hermods i Sverige (Ahlm 1972) og Flincks (1978) eksperimenter i forbindelse med det europeiske prosjektet "Two Way Communication in Distance Education".
Robinson (1981) har gitt en oversikt over bruk av telefon ved Open University i Storbritannia. Ifølge hennes oversikt benytter Open University tre ulike typer telefonundervisning, (a) telefonkonferanser der en lærer knytter opp en gruppe enkeltstudenter, som sitter hjemme, i en telekonferanse, (b) studiesenterbaserte telefonkonferanser der studenter ved flere sentre blir knyttet opp til en lærer, og (c) en-til-en lærer-student telefonsamtaler.
Det gjennomføres i USA også telekonferanser der et antall individuelle studenter og flere lærere knyttes opp på samme tid. University of Wisconsin i USA har i mange år vært aktiv når det gjelder bruk av telefon og telefonkonferanser i fjernundervisning. Thompson (1984) har presentert en oversikt over teleteaching ved Wisconsin og utviklingen av universitetets Educational Telephone Network (ETN). Meakin (1978) har vist hvordan telekonferanser kan benyttes i gruppeundervisning - med eksempler fra Open University. Grimwade (1984a, 1984b) har beskrevet tilsvarende praktiske forsøk ved Deakin University i Australia.
En meget spesiell anvendelse av telefonkonferanser er beskrevet av Perinchief og Hugdahl (1982) der Wisconsin ETN ble benyttet for musikkundervisning. Forfatterne beskriver evalueringsresultatene meget positivt og konkluderer: "... telephone teaching can greatly enrich learning at all levels..." (Perinchief & Hugdahl 1982, s. 35).
En rekke fjernundervisningsinstitusjoner har benyttet individuell telefonundervisning. Generelt ser det ut til at muligheten til direkte telefonhenvendelser til (og fra) læreren vurderes som motiverende og hjelpende i læringsprosessen for individuelle fjernstudenter (Flinck 1978, Burge 1984). Dette forholdet blir også påpekt av Cochran og Meech (1982) som har presentert et opplæringsprogram for telelærere ved Athabasca University i Canada.
Potter (1983) har rapportert en kartlegging av studenters og læreres vurdering av telefonanvendelser i fjernundervisning, som viser at studentene uttrykker en meget positiv holdning til individuell telefonundervisning, mens lærerne er mest positive til telekonferanser. Bare et lite mindretall av studentene støttet bruk av telekonferanser.
Bååth (1979) har analysert hvilke funksjoner telefonanvendelser kan ha i fjernundervisning. Bååths analyser er foretatt i lys av ulike teoretisk modeller for undervisning. Bååth konkluderer bl. a.:
(Bååth 1979)
Moore (1981) synes å støtte Bååth i at telefonundervisning kan ha stor verdi i fjernundervisning. Ifølge Moore:
And finally in considering "why the telephone?", it appears from the experience, and from research, that the telephone is effective in achieving learning, not only of information, but of problem solving, of new values, even psychomotor skills."
(Moore 1981, p.26-27).
Vi ønsket å gjennomføre et kontrollert forsøk for å prøve ut effekten av telefonundervisning som et tilbud til individuelle fjernstudenter.
Forsøket ble gjennomført som et eksperiment med en eksperimentalgruppe og to kontrollgrupper. Elevene ble tilfeldig fordelt på gruppene. En kurssammensetning på 4 enkeltkurs inngikk i forsøket, der 4 lærere underviste på hvert sitt kurs. De samme 4 lærere underviste elevene i kontrollgruppe 1, mens andre lærere, som ikke kjente til forsøket, underviste elevene i kontrollgruppe 2.
Elever i eksperimentalgruppen fikk informasjon i "lærerpresentasjonen" om at lærerne ville ringe til dem, og at elevene kunne ringe lærerne på oppgitt telefonnummer.
Lærernes instruksjon gikk ut på å ringe elevene i forbindelse med behandling av 1. besvarelse i enkeltkurset, når elevene hadde levert spesielt svake besvarelser og ellers ved behov.
I den første samtalen skulle læreren presentere seg selv, motivere for bruk av telefon, og i det hele tatt forsøke å etablere en god kontakt med eleven. Ellers skulle læreren bringe samtalen inn på eventuelle praktiske problemer, faglige spørsmål eller andre forhold, avhengig av elevens besvarelse eller samtalen forøvrig.
Datainnsamling ble foretatt ved systematisk registrering av studiedata (start/ikke-start, antall fullførte brev og kurs), gjennom spørreskjema til både eksperimental- og kontrollgrupper, ved lærernes registrering av telefonsamtaler og gjennom intervjuer med lærerne.
Alle data som ble samlet inn og statistisk bearbeiding indikerte at eksperimentalgruppen, som hadde fått muligheten til å kommunisere med sine lærere gjennom telefon, gjorde det bedre enn kontrollgruppene. Elevene i eksperimentalgruppen viste høyere startprosent i totalsammensetningen og i de enkelte kursene. De fullførte hele sammensetningen og de enkelte kursene i større grad enn kontrollgruppeelevene. Eksperimentalgruppen hadde også en kortere fullføringstid.
Generelt konkluderte vi med at forskjellene var store nok til at de kunne betraktes som teoretisk interessante. På den annen side var forskjellene mellom gruppene generelt innen grensene for statistisk sannsynlighet. Det vil altså si at de målte forskjeller ikke var større enn det som statistisk kan forventes å inntreffe som et resultat av tilfeldigheter.
I denne sammenheng bør det påpekes at mer enn halvparten av eksperimentalgruppen aldri oppnådde noen telefonkontakt med noen av lærerne. Det vil si at vi i virkeligheten undersøkte effekten av en eksperimentalvariabel som ikke har hatt full effekt på alle medlemmene i eksperimentalgruppen. (Det er likevel langt fra usannsynlig at selve muligheten for telefonkontakt kan ha hatt betydning for elevenes studiesituasjon, selv om muligheten aldri har vært benyttet.)
Vår konklusjon var derfor at de statiske forskjeller er store nok til å gjøre det interessant å gå videre med forsøk i andre kurs.
Lærernes registreringer viste at mindre enn 50 prosent av elevene hadde hatt telefonkontakt med noen av lærerne i løpet av forsøket.
På den annen side var det svært få av eksperimentalelevene som uttrykker at de har hatt behov for å ringe uten at de har gjort det, mens et relativt stort antall i kontrollgruppene sier at de har opplevd denne situasjonen. Vi har derfor trukket en forsiktig konklusjon om at telefonundervisning, som gjennomført i dette forsøket, har tilfredsstilt elevenes følte behov for telefonkontakt med lærerne.
Når det gjelder elevenes følelse av isolasjon, var det noen flere kontrollgruppeelever enn eksperimentalelever som uttrykte at de hadde opplevd slike følelser. Begge grupper uttrykte stor tro på telefonundervisning som middel for å redusere eventuell opplevelse av å være isolert i brevstudiet.
Begge grupper var meget positive til at lærerne tar initiativ til telefonkontakt med elevene i løpet av studiet. En stor majoritet i begge grupper ga uttrykk for at de ville foretrekke å ringe fremfor å skrive når de har behov for å kontakte læreren. I lys av disse svarene kan det være overraskende at så få elever faktisk ringte på eget initiativ i løpet av forsøket. Bare 16 prosent av eksperimentalelevene gjorde det.
Elevene som hadde opplevd telefonkontakt med sine brevskolelærere rapporterte meget positive opplevelser. De sa at det hadde vært lett å snakke med lærerne over telefon, at de hadde fått en følelse av at lærerne var interessert i studiene deres, at telefonsamtalene hadde vært oppmuntrende, at telefonsamtalene hadde ført til at de har følt seg mindre isolert, og at de hadde gjort det lettere å komme over spesielle vanskeligheter i studiene.
Lærerne registrerte i løpet av kurset alle aktiviteter forbundet med telefonundervisningen. Registreringene omfattet antall lærerinitierte og elevinitierte samtaler, antall ubesvarte oppringninger, lengden på samtalene og innholdet i samtalene. Registreringene karakteriserte også samtalene som fagrelaterte, relatert til praktiske forhold eller om de hadde et mer sosialt preg.
Mengden av oppnådde samtaler ble ikke sett på som noen stor byrde forlærerne. Bare 36 elever (48% av eksperimentalgruppen) ble noen gang nådd pr. telefon i løpet av forsøksperioden. Bare 5 elever hadde hatt telefonkontakt med alle 4 lærerne. Med få unntak hadde elevene bare hatt en samtale med samme lærer - et resultat av at svært få elever ringte selv.
Lærerne gjennomførte et stort antall forsøk på å treffe elever som ikke var hjemme. Lærerne var samstemte om at den vesentlig byrde for dem i forsøket gjaldt nettopp dette forhold.
Lengden av gjennomførte telefonsamtaler varierte stort sett mellom 10 og 20 minutter.
Vår hovedkonklusjon på grunnlag av intervjuene med lærerne var at erfaringene med telefonundervisning hadde vært meget stimulerende. De var enige om at telefonundervisningen hadde gitt en ny og positiv dimensjon til deres arbeid som brevskolelærere.
Det synes klart at teleundervisning, som gjennomført i dette forsøket, objektivt sett førte til relativt små økte kostnader i det totale fjernundervisningssystemet.
Vår konklusjon etter intervjuene med lærerne var at telfonundervisning kan gjennomføres som del av et fjernundervisningssystem med relativt små økte kostnader. I denne sammenheng la lærerne vekt på at dersom telefonundervisning skulle gjennomføres i større skala, bør det normalt tas sikte på at elever som ikke nås ved første forsøk over telefon, får tilsendt en påminnelse om muligheten for telefonundervisning ved retur av første besvarelse, og at det ikke gjøres flere forsøk på å treffe eleven pr. telefon.
Når det gjelder målbare resultater for studiefremgang, viste eksperimentet at elever som har fått et systematisk tilbud om lærerinitiert telefonundervisning, gjør det bedre enn elever som ikke har fått et slikt tilbud. Forskjellene mellom gruppene er generelt ikke statistisk signifikante.
Svarene på spørreskjemaet viser at elevene generelt har opplevd lærerinitierte samtaler og muligheten til å ringe brevskolelærerne som et positivt supplement i fjernundervisningstilbudet. Elevene som har hatt telefonkontakt med en eller flere lærere, beskriver sine opplevelser som meget positive.
Lærerne uttrykker også positive holdninger til teleundervisning. De gir synspunkter på hvordan tilbudet kan organiseres for at arbeidet skal bli overkommelig og stimulerende.
På tross av at registrerte resultater ikke viser statistisk signifikante forskjeller, mener vi at de er tilstrekkelig lovende til å rettferdiggjøre videre forsøk på feltet. Våre erfaringer åpner muligheten for at telefonundervisning bør bli integrert i NKI's normale fjernundervisningssystem.
Vi anbefaler at telefonundervisning gjennomført av deltidsengasjerte lærere prøves ut i andre kurs ved NKI. Disse forsøkene bør følges opp med systematiske registreringer for at man skal kunne finne beslutningsunderlag for å avgjøre hvilke betingelser som må oppfylles for at telefonundervisning skal bli akseptert av elever og lærere - og gi bedre studieresultater.
Bakgrunnen for vurdering av telefax som medium i fjernundervisning var delvis våre erfaringer med telefonundervinsning og et ønske om å utvide mulighetene i telefonundervisning med sending av skriftlige meddelelser i form av svar på innsendingsoppgaver, spørsmål eller løsningsforslag på oppgaver som elevene hadde problemer med. En en bakgrunn var våre erfaringer med en vesentlig mer kompleks teknologi - datakonferanser (datamaskinbasert kommunikasjon).
Erfaringene har vist at konferansesystemer kan ha mange fordeler, spesielt når det gjelder å bygge opp muligheter for gruppekommunikasjon, samarbeid og sosial kontakt - uavhengig av at den skjer ved at elever og lærere er aktive i systemet på samme tid. På den annen side opplever mange teknologien som komplisert, og bruk av teknologien krever, i tillegg til investeringer, interesse for og kompetanse i anvendelse av teknologien - fra enkelt tastaturbehandling til til mer avansert bruk av PC og programvare.
Våre erfaringer har også vist at ikke alle fjernstudenter ønsker eller har behov for sosial kontakt med medstudenter i den grad som det ofte argumenteres for i forbindelse med anvendelse av konferansesystemer. enkelte forskere mener at mange fjernstudenter har sitt primære nettverk, til dels også faglige interesse og kontakt, i sitt sosiale nærmiljø, familie, venner og arbeid. I så fall er effektiv, enkelt - og billig - kommunikasjon med undervisningsinstitusjon/lærere minst like viktig som kontakt med medstudenter, parallelt med at skolen stimulerer til bruk av faglige og sosiale nettverk i studentens nærmiljø.
Ovenstående resonnement var noe av bakgrunnen for ønsket om å prøve ut telefax i individuell fjernundervisning. NKS Fjernundervisning gjennomførte parallelt et forsøk med bruk av telefax i forbindelse med kombinerte undervisningsopplegg (Krane & Veivåg 1991).
En annen begrunnelse ligger nettopp i teknologiens enkelthet. Telefax har i løpet av få år fått stor utbredelse. Vi tror dette er et resultat av at teknologien er effektiv når det gjelder å tilfredsstille brukernes behov og at den er billig, men først og fremst at den er enkel i bruk. Tidligere forskning har fortalt oss at tilgjengelighet og enkelthet er primærbetingelser for at en teknologi skal få gjennomslag i fjernundervisning (se. f. eks. Bates 1989). Det er ikke rapportert mange systematiske forsøk med bruk av telefax. Et eksempel fra Canada (Schieman & Clark 1990) konkluderer med at telefax er et egnet medium, bl. a. fordi studentene foretrekker enkle medier som telefon og telefax, fremfor mer kompliserte medier som elektronisk post. Forsøket visete også større tiltro til medier som gir tidsmessig og individuell frihet enn til medier som gir liten fleksibilitet, eksempelvis videokonferanser.
NKI og andre fjernundervisningsinstitusjoner har også erfart at studentene har begynt å ta i bruk telefax, på tross av at vi ikke har bygd opp teknologiske og administrative strukturer for å håndtere denne kommunikasjonsformen.
Prosjektet ble lagt opp som et eksperiment med en eksperimental- og en kontrollgruppe. Dette for å kunne få muligheter til å sammenlikne resultater mht studiefremgang og holdninger til fjernundervisning. Hovedhensikten var likevel å vurdere pedagogisk, praktiske og kostnadsmessige forhold knyttet til telefax i toveis kommunikasjon i individuell fjernundervisning.
I forsøket viste det seg også at samtaler over telefon ble en integrert del av prosessen, da student og lærer normalt snakket sammen i forbindelse med overføring av telefaxsendinger i de tilfeller der begge var tilstede ved overføringen.
Forsøket ble gjennomført i tilknytning til 1. trinn i studiet "Teknisk tegning". Trinnet består av 9 innsendinger ("brev"/"studieenheter") i fagene: "Studieteknikk" (1), "Tegneteknikk" (3) og "Matematikk" (5).
Kurset og fagene ble valgt ut fra følgende begrunnelser: Vi ønsket å gjennomføre forsøk i fag der behovet for toveis kommunikasjon med lærer erfaringsmessig er stort. Matematikkfaget var spesielt interessant, fordi dette er et fag der mange studenter har problemer, og fordi dette faget skaper spesielle problemer f. eks. i forbindelse med datakommunikasjon. Ved å inkludere flere fag fikk vi et bredere sammenlikningsgrunnlag for vurdering av både pedagogiske forhold og praktiske fordeler/ulemper/problemer knyttet til teknologien.
Nedenfor er listet noen spesifikke spørsmål som vi ønsket svar på:
I hvilken grad fører tilgangen på et raskt kommunikasjonsmedium som telefax til en hyppigere kontakt mellom lærer(e) og elev?
I hvilken grad fører muligheten til hyppig og rask kommunikasjon med lærer til at læringsproblemer reduseres og faget tilegnes lettere?
I denne forbindelse ville vi se på resultater i form av karakterer på kurset, fullføringstid, fullføring og frafall, samt elevers og læreres vurdering av sine opplevelser.
I hvilken grad opplever lærere og studenter praktiske problemer i forbindelse med introduksjon av telefax i fjernundervisningen, og i hvilken grad gir løsningen administrative og organisatoriske konsekvenser for selve undervisningssystemet?
I hvilken grad fører mediet til økte kostnader, f. eks. i form av tidsforbruk for lærer og økt hyppighet i kommunikasjon?
Hvordan er læreres og studenters vurdering og bruk av telefax i de enkelte fag?
Undersøkelsen ble gjennomført etter et eksperimentelt opplegg. Studenter som meldte seg på til de aktuelle kurstilbud, ble i en periode fra 1.9.1990 tilfeldig fordelt på en eksperimental- og en kontrollgruppe. Vi tok sikte på å trekke ut 30-40 deltakere til hver av gruppene.
Både eksperimental- og kontrollgruppen ble undervist av tre lærere som hadde ansvaret for undervisning av studentene i begge grupper i hvert sitt fag.
Lærerne hadde instruksjon om etter beste skjønn og evne å behandle begge grupper likt. Begge grupper ble i tillegg til innsending av oppgavebesvarelser oppfordret til å ringe læreren ved behov. Studentene i eksperimentalgruppen kunne kommunisere med lærer ved hjelp av telefax til enhver tid gjennom studiet, i forbindelse med tilegnelse av stoffet, gjennomgang av eksempler og øvingsoppgaver og i forbindelse med løsing av innsendingsoppgavene.
For å unngå feilkilden med lærerinitiativ som forutsetning for å få i gang kommunikasjon gjennom telemedier, bestemte vi at læreren som underviste i det første faget, Studieteknikk, ringte samtlige elever i begge grupper ca. 1 uke etter påmelding.
Følgende data ble samlet inn:
Registreringer av resultater og studieprogresjon, fullføring og frafall.
Resultater fra strukturert intervju med lærerne inneholdende synspunkter på mediets egnethet for fjernundervisning, spesielt i matematikk, samt synspunkter på praktiske og motiveringsmessige forhold sett fra lærersiden og vurderinger av administrative konsekvenser og tidsforbruk.
Informasjon fra spørreskjema til begge studentgrupper, med hovedvekt på eksperimentalgruppens vurdering av mediet.
Forskjellene mellom eksperimenal- og kontrollgruppen var ikke statistisk signifikant, hverken når det gjelder studieresultater eller studentenes holdninger til fjernundervisning generelt eller når det gjelder bruk av telefax for toveis kommunikasjon.
På den annen side i absolutte tall var det en større andel av eksperimentalgruppen som hadde fulført studiedelen som inngikk i forsøket, de hadde fullført flere studieenheter totalt og flere studieenheter i hvert av de tre delkursene som ble undersøkt.
Eksperimentalgruppen hadde hyppigere kontakt med sine lærere, spesielt i matematikkfaget.
Både studenter og lærerne syntes å konkludere med at anvendelse av telefax hadde positiv innvirkning på studiefremgang og på både studentenes og lærernes motivasjon.
Eksperimentalstudentene var mer positive en kontrollstudentene når det gjaldt "støtte, hjelp og veildning" fra lærerne (selv om begge grupper i virkeligheten uttrykker positive holdninger generelt til å være student ved NKI og til støtte og hjelp de har mottatt fra lærerne gjennom studiet).
Både studenter og lærere rapporterer svært få og små tekniske problemer med bruk av telefax. Forsøket bekrefter dermed inntrykket av telefax som et enkelt mdium i fjernundervisning.
Det synes klart at det vil innbære økte kostnader om vi skulle introdusere telefax som et standard medium i individuell fjernundervisning. Dette gjelder utgifter forbundet med kjøp eller leie av telefaxmaskiner og større forbruk av lærernes tid - for å overføre sendingene, for telefonsamtaler og for å håndtere hyppigere kommunikasjon. Kostnader knyttet til selve overføringene synes faktisk å bli noe rimeligere enn postforsendelse.
Ca. halvparten av studentene svarte at de var villige til å betale eventuelle økte kostnader knyttet til leie/kjøp av utstyr. Resultatene våre tyder også på at når utstyret eventuelt er tilgjengelig kan økte lærerkostnader antagelig rettferdiggjøres på grunn av økt kvalitet i undervisningen.
Etter vår oppfatning var resultatene generelt positive. Det skulle derfor være grunn til arbeide videre med forsøk knyttet til bruk av telefax i individuell fjernundervisning - kanskje med vekt på studenter som er forberedt på å holde en relativt høy gjennomføringstakt og/eller studenter som allerede har tilgang på utstyr. Erfaringene viser også at det kan være interessant å gå mer i dybden på fordeler ved integrering av telefaxkommunikasjon og telefonundervisning.
Telefax er et relativt billig og enkelt medium som skaper få vanskeligheter og som gir store muligheter i fjernundervisning.
Ahlm, M (1972):Telefonundervisning - knuten til korrespondensundervisning. Malmø: Hermods Utvecklingsgrupp.
Bates, A. W. (1989): Technology and Course Design for European-Wide Distance Education Courses. Heerlen. EADTU.
Blom, D. & Krane, A. G. & Rekkedal, T.(1988): The NADE Media and Technology Project: New ways of supporting distance learers in Norway. In Sewart, D. & Daniel, J. S.(ed.), pp. 116-120.
Blom, D. (1986): Tutor-initiated telephone support for Distance students at NKS. Epistolodidaktika, 1, 51-62.
Blom, D. (1990): Forsøk med fjernundervisning. En utprøving av teletjenestene teleboks, åpen linje og temalinje. Oslo: NKS.
Bååth, J. A. (1979): Correspondence Education in the Light of a Number of Contemporary Teaching Models. Malmø: LiberHermods
Cochran, B. R. & Meech, A.: (1982): Training Telephone Tutors. In Daniel, J. A.: Learning at a Distance - A World Perspective.
Daniel, J. S., Stroud, M. A. & Thompson, J. R. (1982): Learning at a Distance - A World Perspective. Edmonton: Athabasca University.
Flinck, R. (1978): Correspondence Education Combined with Systematic Telephone Tutoring. Malmø: Hermods.
Grimwade, J. R. (1984a): A teletutorial trial at Deakin University. Open Campus 9, 26-44.
Grimwade, J. R. (1984b): Issues in teletutoring. Open Campus 9, 45-62.
Holden, G. (1992): Videokonferanser som del av undervisningsopplegg i fjernundervisning
Krane, A. G. & Rustad, S. (1989): Telefonkonferanser som forum for eksamensforberedelser.
Krane, A. G. & Veivåg, K. (1991): Telefax i fjernundervisning.
Meakin, P. (1978): Teaching by telephone in East Anglia. Teaching at a Distance, 22, 20-25.
Moore, M. (1981):Educational telephone networks. Teaching at a Distance, 19, 24-31.
Paulsen, M. F. (1989a): En virtuell skole. Del I. Fundamentet i EKKO-prosjektet.
Paulsen, M. F. (1989b): En virtuell skole. Del II. Erfaringer fra EKKO-prosjektet.
Paulsen, M. F. & Rekkedal, T. (1990a): The Electronic College. Selected articles from the EKKO project.
Paulsen, M. F. & Rekkedal, T. (1990b): EKKO-prosjektet. Del III. Den elektroniske høgskolen. 1990.
Perinchief, R. & Hugdahl, E. O. (1982): Teaching music by telephone. Teachingat a Distance, 22, 33-35.
Potter, G. (1983): The potential use of the telephone as an instructional device in external studies. Distance Education, 4, 1,95-107.
Rekkedal, T. (1985): Introducing the personal tutor/counsellor in distance education. Stabekk. NKI.
Rekkedal, T. (1989): The telephone as a medium for instruction and guidance in distance education. NKI/SEFU.
Rekkedal, T. (1992): Telefax som medium for toveis kommunikasjon i individuell fjernundervisning.
Robinson, B. (1981): Telephone tutoring in the Open University. A review. Teaching at a distance, 20, 57-65.
Schieman, E. & Clark, W. B. (1990): An Evaluation of a Distance Education Project Designed to Provide Equity in Rural Alberta High Schools. Paper to 15th ICDE World Conference, Caracas.
Sewart, D. & Daniel, J. R. (ed.)(1988): Developing Distance Education. Oslo: ICDE.
Thompson, G. (1984): The development of the educational telephone network at the University of Wisconsin. ICDE Bulletin, 5,47-52.